Samme år som Tromsø karateklubb ferier 40-årsjubileum ble det klart at klubben har fått sin første kvinnelige sensei. Dette er en svært stor sak og anerkjennelse for vår klubb. At graderingen var hard og resultatet velfortjent var det ingen uenighet om. 

Osu! Sensei Elisabeth Eriksen! 

– Da jeg gjorde comeback i klubben i 2010, hadde jeg ingen planer om annet enn å komme meg i form – og etterhvert å trene ungene i klubben. Da san- og yondankandidatene startet sin vei mot gradering i 2013, tenkte jeg at det ville vært tøft med en kvinnelig kandidat til senseigrad. Ubevisst lekte jeg nok med tanken allerede da, men det var egentlig ungene i klubben som gjorde at jeg ville prøve. Jeg lovte dem at jeg gjøre mitt beste for å stå på linja sammen med dem i 2014. Det var den lovnaden jeg tenkte på når dørstokkmila føltes uendelig høy foran trening. Jeg trente jevnt fremover, men syntes personlig ikke jeg fikk noe særlig fremgang før ut på vårparten i 2014. Da begynte kataen å sitte, og det ble morsommere å gå kamper. Mot slutten av april ble jeg skadet i leggmuskelen, og jeg ble sengeliggende mer eller mindre et par uker. Da trodde jeg toget hadde gått for lenge siden. Jeg er så heldig å ha både dyktige trenere i klubben og en dyktig trener på hjemmebane. Så snart det var mulig, startet jeg derfor opp igjen kettlebellstrening og karatetrening. Det var et dagilg kjør for at skaden ikke skulle ødelegge mer, og jeg trodde også at jeg ikke kom til å få klarsignal for å prøve meg. Klarsignalet kom ei uke før leira.

– Hele leira var ei gradering for meg. Jeg var på samtlige treninger, og jeg var utrolig nervøs hele tida. Jeg klarte nesten ikke å få i meg mat, og livet bestod i trening, søvn og næring. Jeg var veldig redd for at skaden skulle slås opp igjen eller at knærne skulle svikte, men på selve graderingsdagen var det glemt. Da var det bare å stå på. Jeg hadde en vanvittig hodepine før graderingsstart, og er utrolig glad for at jeg ble forært hodepinetabletter da!

– På selve graderinga merket jeg meg alle som stod utenfor og så på samt at det meste ble filmet. Jeg måtte derfor konsentrere meg veldig om det som skulle gjøres. Særlig på kataene. Jeg gikk feil på et par av kataene da den konsentrasjonen glapp, men tror det gikk greit da jeg skulle gå «mine» kata alene.

– Jeg satt veldig stor pris på at det meldte seg nok jenter til at jeg kunne gå 20 kamper mot dem. Jeg husker veldig godt at Marleen snakket meg gjennom flere av dem. Det gjorde også godt med tilrop fra sidelinja. Aller best var det likevel å være ferdig! Jeg var sikker på at jeg ikke hadde klart testen, og var klar for å måtte prøve meg igjen. Jeg ble også sikrere i den saken ettersom månedene gikk.

– Stor var derfor overraskelsen da Shihan spurte meg hvor min tredje stripe på beltet var nå i år! Jeg hadde forkastet planen om å prøve igjen i år, i håp om at vi ville bli flere kvinnelige dankandidater i 2016. Nå viser det seg at jeg slipper å stresse med egen gradering, men jeg skal gjøre mitt beste for å få de andre klare.

– Sandanbeltet og -diplomet gjør at jeg forstår at den tredje stripa på beltet faktisk er en realitet. Generelt så vokser man jo litt på hver gradering, og det inspirerer til å gjøre det bedre på trening (og i livet forøvrig). Jeg har vært dedikert til kyokushin og klubben lenge, og den dedikasjonen blir kun sterkere med en slik grad.

– Det har vært og er fremdeles mange talentfulle og dyktige kvinner innenfor kyokushinkai i Nord-Norge. At jeg er den første med senseigrad er kun en tilfeldighet.

– Jeg håper at flere min senseigrad vil bety at flere ser at det er mulig. Jeg tok sjansen på å prøve og få denne graden på grunn av ungene jeg trente/trener i klubben. For dem var alt mulig, og jeg ville vise dem at den holdninga kan være riktig. Jeg ville inspirere dem til å ønske mer på et ikke-materielt plan. En inspirasjon som går på vilje og dedikasjon. Jeg håper på at flere lar seg inspirere, og at flere ønsker å dedikere seg. Etter fjorårets gradering har vi blitt en gjeng av fire damer med høyere grader i klubben.

– Det er en flott gjeng som ønsker å stå på. Jeg håper vi vil klare å nå målene våre om flere dangraderte kvinner i løpet av et år, og jeg ser veldig frem til å trene videre med dem. Vi har flere svært kyndige trenere i klubben, og jeg håper selvsagt at vi sammen kan få klubben og nordnorsk kyokushin til å blomstre videre. Kanskje graden min er et lite steg på veien der også.

Tekst: Elisabeth Eriksen, sensei
Redigert av: Sven Jonsson, sensei
Bilder: Kenneth Augdal, Sven Jonsson, ukjente