Å være trener for de yngste i Tromsø karateklubb, kan være en dans på roser. Heldigvis er det noen av rosene som står seg godt, og blomstrer. Lenge. Senpai Sebastian er en av dem.

Faren til senpai Sebastian fortalte meg om hvordan sønnen hadde blitt hekta på å trene i klubben som liten gutt. Først hadde han ikke hatt lyst å bli med inn i dojoen engang. Jeg hadde sendt senpai Ellisiv (da med blått belte) bort til ham med beskjed om å få gutten med inn og trene. Hun hadde tatt ham i handa, og de hadde gått sammen inn døra. Etter det ville senpai Sebastian alltid på trening.

Senpai Sebastian har gått gjennom opp- og nedturer på trening, men han har alltid kommet tilbake, styrket. Alle kjenner senpai Sebastian med det store, varme smilet. Jeg håper han holder på det i fremtida også. Da gjør det ikke så mye med humper i veien, for det må til for å feire fremgang.

Gratulerer med shodan, senpai Sebastian. Fortsett å være den du er!

Tekst: sensei Elisabeth L. Eriksen
Bilder: sensei Sven Jonsson