Emil Rakoczy er for tiden i Japan, her er første reisebrev.

På vei

Osu! Da er Gi pakket og alt klart for avreise til Japan. Jeg har vært der for ett år siden, men denne gangen skal det trenes Kyokushinkai. Planen er en uke i Tokyo for avklimatisering og deretter til Kyoto for trening. Det har vært en del kommunikasjon med Japan for å klargjøre for treningen, men avtalene er enda ikke på plass. Om noen skulle sitte med en liten Japantur i magen, er mitt beste råd å starte «bookingen» i en Japansk Dojo 6 måneder før avreise. Japanerne bruker normalt sett en del tid for å klargjøre detaljene før man møtes. Det er både formaliteter som skal avklares, men viktigst av alt skal det sørges for at gjesten mottas på en bra måte og at det ligger til rette for harmoni og en god opplevelse for alle deltagere.

Før man reiser til Japan er det viktig å lese seg godt opp på skikk og bruk i landet. Bakgrunnen for det meste av aktiviteter i møte med andre mennesker er ønsket om harmoni og en god opplevelse for alle. Japanerne er meget hjelpsomme, høflige, hensynsfulle, og fremfor alt vennlige og åpne for nye bekjentskaper. De er overbærende overfor utlendinger og vet at vi ikke kan alle deres skikker, men det grunnleggende bør likevel være på plass. En vanlig misforståelse om Japan er at bukkingen og høflighetene er servilitet. Dette kan ikke være mer feil. Det er intet annet enn et inderlig ønske om at du som gjest skal føle deg vel, og det forventes at du yter samme ydmykhet og vennlighet i møte med Japan. Dette legger til rette for et harmonisk og unikt møte mellom to mennesker. Og denne tanken vil alltid være tilstede, enten det er en fremmed som hjelper deg på t-bane stasjonen, eller mellom to gode venner. Møtet er en unik hendelse som aldri kommer igjen og som bevares og ansees som noe fint.

Tokyo

TokyoOsu! Tokyo er vanskelig å beskrive. Det er den ultimate verdensmetropolen. Alt som er nytt kommer hit først. Enten det er trender, mote, teknologi eller arkitektur. Byen viser godt hvor kontrastfylt Japan er, noe som også gjør landet veldig eksotisk og forunderlig. Ved siden av luksusmerket Prada sitt arkitektonisk nyvinnende signalbygg på Omontesando, kan du på andre siden av gaten gå inn i en lokal Yakitory og spise assorterte kyllingdeler. Det er ekstrem fokus på detaljer, samtidig som helheten mange steder kan være fraværende. F.eks. om byggene i en gate har en helhetlig fremtoning. Det er viktig i Norge, men totalt uinteressant i Japan. Hvert bygg har sitt eget særpreg, totalt uaffektert av sine nabobygg.

Tokyo Bay som huser Stor-Tokyo og Yokokhama har rundt 40 millioner innbyggere. Likevel er her nesten ingen kriminalitet og all offentlig transport går som en klokke, uten forsinkelser. Toget kommer på sekundet når det skal. Skal man oppleve EN storby i sitt liv, så må det være Tokyo.

 

Kyoto

Kyoto

Osu! Kyoto er Japans kulturhovedstad. Det er hit både Japanere selv, og turister, reiser for å forstå hva Japan handler om. Byen ble spart (heldigvis) under det menneskelige nederlaget andre verdenskrig, og huser 17 UNESCO World Heritage Sites og over 1700 templer. Tempoet er mye roligere enn i Tokyo og det sies at man er litt mer formell i Kyoto enn i resten av landet. Her kler man seg opp i Kimono på lørdag når man skal i tempelet. Religionspraktiseringen i Japan er Shintoisme en tro bestående av mange forskjellige guder og ånder, ofte rettet mot praktiske formål som innhøsting, forretninger, kjærlighet og så videre. Åndene og gudene skapes av samme energi (Kami), som også kan manifestere seg i form av steiner, trær, elver, dyr, steder og også noen ganger mennesker. Menneskene og Kami lever ikke separat, men eksisterer i samme verden og deler en kompleks felles flyt av Kami.

Hvis man vil forstå litt av det man ser i Japan, så er en liten time på Wikipedia om Shitoisme vel verdt tiden. Nydelige hager, skulpturer og Zen-landskap gir større mening etterpå. 80% av Japanerne praktiserer Shintoisme.

Trening i Kyoto

Trening i KyotoOsu! Tiden er kommet for å oppsøke Dojoen i Kyoto. Det viser seg å være en liten utfordring. Besøket kommer som en overraskelse på treneren. Det etterspørres medlemskort og etter mye språkrelaterte problemer viser det seg at Dojoen praktiserer Shinkyokushin, som er et annet Kyokushinkai-forbund enn det vi deltar i. Vi enes om at jeg får trene, men kun i dag. Treningsuken i Kyoto byttes dermed ut med opplevelser, og da kunne jeg vel ikke vært en bedre plass når «ulykken» først skulle være ute.

Jeg konfererer med Shihan Jiyuu Shibata og ber om råd. Han inviterer meg til Shizuoka for å trene der, noe som selvsagt aksepteres med stor ære.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.